Ansatte, brukere og deltakere har ordet

I dag, da jeg fikk høre at ATROP står i fare for å bli nedlagt gikk jeg sporenstreks til min leder og bad henne legge ut min historie som jeg her har nedtegnet.

Det beveger meg dypt og gjør meg veldig bekymret det ATROP nå må stå i. Jeg var nemlig en av de brukere som har kjent på kroppen ATROPs betydning for enkelt mennesker.

Jeg er en kvinne på 44 år, født i Korea og adoptert til Norge da jeg var ca. 1 år gammel. I dag er jeg 50% ufør og har en 50% varig tilrettelagt stilling i ATROP. Det vil si at jeg er en av mange i Norge som trenger «den lille ekstra» oppfølgingen i arbeidshverdagen min - derfor tilrettelagt.

I mange år har jeg strevd med å bli kjent med andre mennesker utenfor min egen adoptivfamilie, jeg har slitt med tilhørighet, sosial angst og følt meg veldig annerledes.  Jeg har vært igjennom mye kartlegginger/utredninger, mange ulike arbeidsutprøvinger, forsøkt gruppeterapi og angstkurser, men følte ikke at noe av dette hjalp eller at jeg fikk noen utbytte av det. Noen vil oppleve det som og være en «kasteball» i systemet.  

Det var først da jeg kom i kontakt med ATROP og gjennomgikk mange ukentlige samtaler med Jorun Marie at ting begynte å endre seg og løsne.  Jeg kjente tillitt og trygghet, opplevde meg sett og møtt «der jeg var» og jeg fikk jobbet med sosial angst og mye kroppslige spenninger og ord som satt fastlåst i kroppen min (kommunikasjon).

Det ble sakte flyt i kommunikasjonen min, og jeg kunne holde en liten samtale gående uten angst og mye kroppslige bevegelser hvor jeg måte lete etter ordene. I en periode hvor jeg gikk i samtaler på ATROP var jeg også i arbeidsavklaring på Varodd. I denne perioden benyttet jeg også ATROP som min sosial arene og kunne trene på nettverk -og relasjonsbygging, lære, trene og kommuniser bedre i samtale med andre brukere. Etter hvert våget jeg meg også på ett av relasjonskursene som ATROP arrangerer.

Resultatet av prosessen med Varodd og uttalelsen fra Jorun Marie som hadde fulgt meg tett i flere år ble til slutt en ordinær 50% ufør. Jorun Marie imøtekom meg også med en 50% varig tilrettelagt arbeid i samarbeid med NAV. Da mine utfordringer har røtter i barndommen ønsket jeg å klage på vedtaket om ordinær ufør da jeg mente at jeg hadde krav på ung ufør, og da startet en ny lang kamp. ATROP fulgte meg helt opp til trygderetten og det endte med at klagesaken min ente frem. Jeg kunne aldri ha klart å stå i denne prosessen om ikke ATROP v/Jorun Marie hadde gått ved siden av meg hele veien, med gode råd, veiledning og støtte.

Hvis ATROP skulle bli nedlagt vil min tilværelse bli 100% ufør og jeg vil da måtte gå fremtiden i møte med et liv med mye ensomhet og isolasjon. Dette er ikke et verdig liv for en person med mine utfordringer.

Hilsen Maria Hovet (11.03.23)

..........................

Ana Carolina (12.04.23)

Ana Carolina er en av deltakerne som jobber i arbeidstreningstiltaket Kafe Leóns hjerterom avd. Songdalen som ATROP har drevet siden 2016. I dag skriver hun på facebook profilen sin, og ber oss som om å dele det hun skriver:

Dette handler om jobben min. Jeg må si med et tungt hjerte at faren for at arbeidsplassen min blir nedlagt er veldig vanskelig for meg å lese. ATROP er ett veldig godt sted å være, ikke bare fordi det er jobben min, men fordi det også gir meg hverdagsmestring. Å jeg kan si med hånda på hjerte at ATROP og Kafe Leóns hjerterom avd. Songdalen har hjulpet meg veldig med å mestre hverdagen på godt og vondt .

Hilsen Ana Carolina Schjøll

..........................

Ingrid(10.04.23)

Jeg kom inn til ATROP for 3 og halvt år siden etter avslag på DPS, jeg trengte noen å prate med om hvordan jeg skulle takle følelsene som kom opp etter psykisk vold i barndommen og avvising. Det her er første gangen jeg har blitt møtt med forståelse på denne måten som ATROP har gjort. ATROP møtte meg på følelsene mine og forstod meg, så til og med ting i dybden, og klarte å pirke borti de følelsene jeg hadde stengt av i så mange år.

ATROP har latt meg vokse. Jeg var ei jente som ville forsvinne, ville ikke ta plass og nå tørr jeg å være sosial, og ta plass i rommet, jeg har blitt tryggere. Alt fra støttesamtaler, være med på fellesmiddager de arrangerte under koronaperioden, og turer hvor man treffer andre i noe av samme situasjon. Har vært avgjørende for min prosess. Alt dette har ATROP vært en støtte for, og det å vite at jeg ikke står alene. De har vært på møter om jeg har ønsket det og har stilt opp når jeg har trengt det. Det her er første stedet jeg har gått til hvor jeg har følt meg sett og hørt. Blir ATROP lagt ned vet jeg at det er mange som kommer til å slite, meg blant annet.  Skal presset på kommunen og DPS bli større? Når man ikke får den hjelpen man trenger eller ikke er «syk nok» Nå må politikerne ta tak, å få til en endring. 

Hilsen Ingrid Veum

...............................

Anette(10.04.23)

Jeg er så fryktelig lei meg, og skuffet. Gjorde så vondt å få vite at ATROP står i fare for å miste driftsmidler. De gjør en så viktig jobb. De er noen fantastiske medmennesker! Horribelt at det er fare for kroken på døren! De betyr så mye for så mange. De er der ikke bare for enkeltpersoner, men familier, pårørende, barn og voksne. Politi, barnevern, NAV osv sender også brukere til ATROP, så her er det mange som blir skadelidende! Vært bruker der i rundt 6 år nå. Blir ALLTID møtt med respekt, blir sett, tatt vare på, får gode klemmer. Du kjenner på hele atmosfæren at dette er noe Jorun Marie og de andre ansatte virkelig brenner for. Som bruker kan en alltid lufte utfordringer med ansatte og andre brukere i ATROP, få oppbacking og gode råd. Det at ATROP nå står i fare for konkurs rammer ikke bare brukerne, men også ildsjelene som jobber der. Tror ikke de som sitter med makta og styrer pengepungen aner hva de driver med her. Ord blir så fattige.

Hilsen Anette (ønsker å være anonym)

................................

Marita(13.04.23)

Jeg kom inn som bruker i ATROP i 2018, da fordi leder min, Jorun Marie Kveldro ble min veileder i en vanskelig jobbsituasjon jeg var i. Da dette ikke gikk, og jeg hadde en russprekk i tillegg, tilbydde ATROP meg plass på arbeidstreningskafeen Leons Hjerterom, for å komme igjennom den vanskelige perioden.

Der fikk jeg jobbet meg igjennom mange tunge dager, med depresjon og rus sug, fikk komme på jobb, være sosial, ha samtaler, NADA øreakupunktur og sakte, men sikkert kjenne på hverdagsglede, og stor mestringsfølelse i forhold til jobben jeg gjorde. Takket være ATROP, og Jorun sin hjelp klarte jeg å bli rusfri på egen hånd, uten å måtte legges inn på behandling, eller avrusning. Jeg jobbet der i nesten ett år, før jeg tok opp læretiden min igjen, og fikk fullført fagbrev som barne -og ungdomsarbeider. Siden 2018 har jeg og min datter også vært med på familieturene ATROP har arrangert, og dette har betydd mye for oss. Da har vi fått hyggelige opplevelser, turer og ikke minst blitt kjent med mange flotte mennesker.

Høsten 2020 fikk jeg sjansen til å begynne å jobbe i ATROP, som ansatt på avdeling Songdalen (Kafe Leons Hjerterom) og det var ikke lang betenkningstid jeg trengte, for å bestemme meg for at det ville jeg. Det er en flott plass å få lov til å jobbe, og alle de menneskene som kommer innom her, både brukere, deltakere og gjester er så unike og fantastiske på forskjellige måter. De er takknemlige for at vi er her, og jeg så takknemlig for å ta del i det.

Og nå står vi i fare for å miste denne organisasjonen, som gjør så mye godt, og som betyr så mye for meg og mange andre. Det er helt forferdelig. Den situasjonen vi står i nå, er som ett mareritt som jeg vil våkne fra.

Hilsen Marita H

.............................

Hege Anita(13.04.23)

Noen ganger kan en ta seg selv i å lure på hvordan mine folkevalgte går frem når de fjerner velferdsgoder, tilbud og hjelpetilbud, for de av oss som ikke har oppnådd slik sosial status, at vi kan betale oss til en privat helseklinikk med alle de fasiliteter man der kan kjøpe seg til. I mitt indre får jeg opp ett bilde av ett gammeldags basarhjul i rødt og gult, med spikere der lappen tilfeldig lander på det lykketallet. Eller valgt organisasjon og tilbud. For det synes meg oftere og oftere viktigere å fjerne tilbud som får statlig støtte, da spesielt lavterskeltilbud.

Å la oss snakke lavterskel for en som meg, som etter 14 ås ekteskap var redusert til en klynkende kompleks PTSD bunt. Jeg betalte selv egenandelen for psykolog behandling ved DPS. Men etter ett og ett halvt år ble jeg erklært frisk. Dvs de kunne ikke finne psykisk diagnose utover kompleks PTSD. Men fremdeles med en kompleks PTSD som ikke kunne behandles, fortsatte min tidligere ektefelle, 4 år etter bruddet, og opptre truende og ødeleggende.

Det offentlige kan ikke behandle PTSD i slike tilfeller der truslene man skal behandles for å legge bak seg fremdeles eksisterer. Jeg ble henvis til ett lavterskeltilbud ved NAV og deres drop-in tilbud. Der satt jeg, voldtatt og mishandlet av en skremmende mann, i en lang trang korridor med 6 menn som lekte, snakket og lo på ett fremmed språk og som antakelig hadde samme diagnose som meg, men i en annen del av skalaen. Jeg får fremdeles utslag av PTSD bare av å fortelle om den episoden. Etter en halvtimes tortur, gråtende og livredd på en stol i korridoren, kom jeg inn til en overarbeidet travel kvinne som ikke var veldig kurset i å møte kvinner utsatt for ekstrem vold og med kompleks PTSD. De ikke hadde noe tilbud til meg.

Det var gjennom min kontakt med politiet, etter mange runder med voldsepisoder fra x, og måtte benytte voldsalarm for å overleve, at en ny betjent på voldsavdelinga spurte om han kunne kontakte ATROP for meg.  Slik endte jeg opp på ATROP. INGEN kan vel egentlig helt forstå hvordan det er å gå med voldsalarm 24 timer i døgnet. Når det å åpne døren å gå ut er en trussel på livet, når en er redd for å slippe ut katten eller når en må sjekke bilen før man kjører om hjulmutterne sitter fast… Jeg følte meg skamfull over alt som var ubearbeidet i avhør med politiet, og det var mye jeg holdt tilbake, og som jeg ikke klarte å snakke om.

NÅ kan jeg det. Jeg har hatt tilbudet på ATROP i ett år og gått i ukentlige samtaler. For hvem kjenner best hvor skoen trykker enn den som har hatt samme skoen på? Å bli møtt av noen som vet hva en snakker om, ofte uten at man trenger si noe som helst har gjort meg tryggere, sterkere og jeg opplever forbedringer fra hver gang jeg er der. Hvordan jeg og andre kvinner med samme bakgrunn som meg skal kunne leve videre uten håp om å bli tryggere, sterkere og mer funksjonell vet jeg ikke. For slik ting er i dag, finnes det ikke ett bedre tilbud.

Den ringeakt for den norske befolkningen som opplever vold og overgrep man viser, ved å avvikle den økonomiske bistanden til ett funksjonelt tilbud som faktisk virker, er ikke staten Norge verdig

Hilsen Hege Anita Aarvold

............................

Dagmara(12.04.23)

Jeg klarer ikke å finne ord for å beskrive hvor lei meg jeg er for den situasjonen ATROP nå står i. Jeg er veldig takknemlig for all støtte og hjelp som jeg og barna mine har fått av ATROP. Det er så verdifull jobb som dere gjør, alt fra veiledning og oppfølging, alle de gode minnene og opplevelsene vi har fått med dere. Føler oss veldig trygge med dere.  Jeg håper virkelig at alt ordner seg for ATROP.

Hilsen Dagmara A

.............................

Silje Camilla (14.04.23)

Som ansatt føler jeg det som skjer er forferdelig urettferdig. Kjenner jeg er sint og utrolig skuffet over inneværende regjering og en helseminister som ikke ser alt det viktige og nødvendige arbeidet vi i ATROP og ansatte i frivillige organisasjoner bidrar med i møte med brukere, pårørende, samarbeidspartnere, politi, barnevern, kommunen osv.

For nå blir jo hele frivilligheten rasert. Jeg er bekymret for fremtiden. Vil vi få lønn/ feriepenger månedene som kommer?  Må jeg begynne å søke ny jobb?

Kan ikke si at Helseministeren og inneværende regjering gjør det attraktivt å jobbe i frivilligheten med den behandlingen vi møter- de forteller oss derimot at vi ikke er viktige.  I ATROP har vi ikke en 9 til 16 jobb, simpelthen fordi vi jobber med mennesker.  Som mennesker har vi alle våre naturlige opp og nedtur, noen mindre, andre mer. Noen opplever kriser i livet og trenger støtte Her & Nå. Får vi telefon kl. 18 på en søndag, ja da er vi der. Vi kjenner brukerne våre, vi vet når de ringer kveld/helg så trenger de en prat. Aldri opplevd at dette har blitt utnyttet verken for meg eller mine kollegaer. Hvilken psykolog eller offentlig hjelper gir denne muligheten?

Hilsen Silje Camilla

......................

Astrid (17.04.23)

For meg som bruker er det uforståelig at ATROP mister tilskudd til videre drift av nåværende regjering. At man raserer frivilligheten og et tilbud uten vente lister. Et «døgn åpent» tilbud for oss brukere.

Da jeg høsten 2020 ble fulgt opp til ATROP av politiet var jeg i ferd med å gi opp livet mitt. Full av skam og skyldfølelse. Siden 2015 hadde min forlovede/samboer utsatte meg for psykisk og fysisk grov vold med utallige bruddskader, kvelnings forsøk , draps trusler, overvåking. Ved siste anledning var jeg nære på å miste livet. Jeg var utsatt for overgrep av seksuell karakter.

Jeg var traumatisert, depressiv, susidal, utrygg og isolert. Hyppige panikk anfall. Levd/lever med volds alarm siden 2018, Med unntak av juli/august sommeren 2022.

Hadde i tillegg traumer fra omplassering til besteforeldre et halv år som fem åring. Mistet en sønn i selvmord. Min arbeidsgiver ønsket å avslutte mitt arbeids forhold pga. min relasjon til en rusavhengig. Skjulte overfor mine nærmeste hvordan min voldsmann behandlet meg.

På ATROP ble jeg varmt tatt imot av Jorun Marie som jeg fattet tillit til ved første møte. Det å bli møtt med verdighet, respekt, varme og omsorg var grunnleggende for relasjonen oss imellom. Hun ble vendepunktet i min prosess med å ta tilbake livet mitt og å kvitte meg med min voldsmann.

Jeg fikk hjelp til å forløse min fortvilelse, frykt og tårer. Til å bære min historie med verdighet. Det har vært en smertefull vei å gå. Det gjenstår mye arbeid da jeg fremdeles retraumatiseres. Noe som påvirker min komplekse PTSD.

I min tid på ATROP har jeg deltatt på livsmestrings kurs. Jeg har kommet meg ut av min isolerende tilværelse ved å delta på kino, teater besøk, dagsturer til dyreparken og overnattings turer til Abra Havn, Tregde, Lyngdal og Hovden. Bodd sammen med ledere og andre brukere.  Har deltatt på felles måltider. Gått i samtale terapi og gruppe terapi.

For meg har ATROP gitt meg håp for fremtiden. Evnen til igjen å se muligheter.  Det å kunne komme innom,  finne roen, bli møtt med kjærlighet og omtanke fra brukere og ansatte er uerstattelig. Snakke om hverdags problemer over en kopp kaffe.  For meg og mitt ståsted i livet har ATROP betydd «to be or not to be» og jeg vet at det er mange med meg som kjenner på det samme.

Astrid - bruker ATROP

..................................

Anne Maren (15.04.23)

Lei meg? Fortvilet? Irritert? Sint?

Jeg kjenner faktisk at jeg blir skikkelig forbanna!

Min klare mening er at vi i Norges land ikke skal sette menneskers helse til side på grunn av penger - nå skjer det igjen, og det over en lav sko!! Det rammer en rekke lavterskeltilbud - de tilbudene som er nærmest og raskest å nå inn til når det stormer som værst. Nå varsler den ene etter den andre om permitteringer og fare for konkurser!

Heldigvis klarte de seg gjennom pandemien, når brukerne trengte dem minst like mye som før - men hva nå? Pårørende- og bruker organisasjonene der du møter mennesker med egenerfaring og fagkompetanse.

Jeg har selv vært en del av Bruker- og pårørendeorganisasjonen ATROP Støtte & Ettervernsenter i ca 3 1/2 år. Den siste tiden har de og andre vært omtalt i flere avis-artikler.

Etter lengre tid utenfor arbeidslivet kom jeg i kontakt med ATROP via veileder i et NAV-tiltak. Allerede i første møte føltes en varme og forståelse som fikk meg til å senke skuldrene og jeg er takknemlig for muligheten jeg fikk til å starte som deltaker i arbeidstrening. Etter en stund fikk jeg tilbud om en fast stilling som jeg takket ja til. I ATROP fikk jeg mulighet til å jobbe med mine tidligere negative erfaringer og mine erfaringer og historie ble til en styrke i mitt arbeid istedefor at det var et hinder. Jeg fikk bruke av min utdanning, min kunnskap/interresser, ble utfordret og opplevde mestringsfølesle. Jeg var totalt engasjert i 3 1/2 år i ATROP frem til i fjor vår.

Jeg kjenner så godt igjen historiene i dagens innlegg i Fedrelandsvennen. Dette er bare noen av mange eksempler. Det knyter seg i magen på meg, jeg får en stor klump i halsen og jeg kjenner på et enormt sinne - det velter i meg. Jeg skremmes av hvor mange som rammes av disse kuttene!!!

Jeg vet at ATROP gjør en forskjell for mennesker som kommer innom. Jeg har sett mange tilfeller i den tiden jeg var der!

Nå har jeg snakket om en av de mindre organisasjonene som gjør en forskjell for mange. Det er ikke sånn at vi har for mange tilbud.

VI TRENGER MANGE TILBUD - OGSÅ DE SMÅ - FOR DET ER MANGE MENNESKER SOM TRENGER TILBUDENE.

HVORFOR skal Norge snurpe inn pengesekken når konsekvensene blir så enorne??

Så, jeg sier det igjen,

Min klare mening er at vi i Norges land ikke skal sette menneskers helse til side på grunn av penger!!

Hilsen Anne Maren Ravnaas

...................

En mamma (17.04.23)

Før jeg ble kjent med ATROP satt jeg bare i mine tankebobler mellom fire vegger og var preget mye av depresjon, angst, ensomhet. Har gått gjennom en tøff barndom og ekteskap basert på psykisk og fysisk vold. Jeg kunne bare ikke ha det slik. Det gjorde situasjonen min bare verre særlig når man er aleneforsørger for barna og jeg ikke hadde annet valg å stå sterk på mine egne bein, for deres skyld uten støtte fra såkalt "familie eller søsken"..

Jeg ble sterkt anbefalt ATROP fra en bekjent. De hadde mange fine tilbud, veiledninger, overnattingsturer og aktiviteter for vanskeligstilte familier, også for enkelt individ. Det er plasser jeg selv som har bodd her over 35år ikke har sett eller kunne fått råd til. De verdifulle aktivitetene kom som en "medisin/vaksine" på meg og i tillegg se barna glitre i øynene som ga meg hode hevet og tårer i øynene. 

Jeg ble raskt tatt imot av ATROP og var på første overnattingstur til Skottevik som ga meg og mine barn mange fine opplevelser. De hadde stadig noe å tilby til enhver anledning som gjorde at jeg endelig fant enden ut av den mørke tunnelet. For å utdype min takknemlighet overrasket jeg dem med en velfortjent kake og blomster. 

Dessuten stilte dem ganske raskt opp i en vanskelig situasjon, hvor jeg bl. annet fikk tilbud på NADA øreakupunktur (uten å stå flere dager, uker på venteliste). Man følte seg stadig velkommen og jeg som har slitt lenge med å sette ord på mine følelser gjorde at jeg kunne faktisk lufte tankene mine så enkelt som mulig uten å anstrenge meg fordi ATROP gir deg den følelsen av at dem er klar til å ta imot  med åpne dører og armer til enhver tid. Idet man går ut av døren kjenner man å trekke en god pust og lettet på ryggsekken.

Også iht. barnefordelingssak fikk jeg et snarlig skriv fra ATROP om observasjon av forholdet til meg og barna som gjorde saken min lettere at dommeren ikke følte verken på tvil eller behov for å utdype saken mer enn nødvendig.

Pr. dags dato ser vi også godt synlig hvor dårlig systemet fungerer her i det rike landet. 

ATROP er en frivillig organisasjon som dere politiker og Stortinget bør se i bredden og snart våkne opp og heller være takknemlig for at de gjør en så stor forskjell.  Ja faktisk så letter de oppfølgingen fra ulike distanser som helsepersonell, NAV, skoler, barnehager, SFO o.l  som selveste systemet  ikke klarer å tilby!

Uten ATROP er vi faktisk slengt bort i alle hjørner både for små og store brukere. 

Hilsen en fortvilet mamma 

...................

Cato (25.04.23)

For meg er dette helt ubegripelig. Jeg har vært i «systemet» siden jeg ble født, men aldri fått ordentlig oppfølging, eller hjelp av det offentlige..vært svikt både hjemme, og skole mm.. Da det stod på som verst, og jeg alene på bar fot i påvente av å vente på offentlige instanser sendte jeg Jorunn/atrop en e-post hvorpå jeg forklarte litt rundt problematikken min.

Mentale helseproblemer har aldri vært så utbredt før, men fremfor å prøve å slukke brannen, heller regjeringen bensin på bålet, og kutter en stønad over natten ?! Det i seg selv burde være ett menneskerettsbrudd 

Jeg fikk svar og time snaue 3 dager senere, etterfulgt av en 3-4 timer til, noe jeg hadde svært godt utbytte av, og trengte for å nøste opp i problemene mine. Ikke minst bare det og bli sett, forstått og tatt på alvor, bare det i seg selv gav meg motivasjon. Men så kom beskjeden... Det får meg virkelig til å undre, da alt av offentlige instanser ikke har kapasitet til å hjelpe, man blir anmodet om og gå privat, men det er da ikke alle som har råd til slik....

Skal det virkelig være sånn at de som kommer fra ressurssvake kår bare forsvinne hen i rus og fordervelse, mens resten kan kjøpe seg friske..?

Hilsen Cato

....................

Sheena Lee Hansen, Romina, Ellen og studenter

Tilbud kan forsvinne: – Jeg er fortvilet, for jeg har stort behov for hjelpen jeg får her - fvn.no