Historien bak ATROP – et liv som ble til et livsverk

_{"Ingen skal behøve å gå den samme smertefulle veien som jeg selv måtte gå."}

 

Disse ordene har fulgt meg gjennom store deler av livet. De springer ut av egne erfaringer med ensomhet, utenforskap, vold, overgrep, sykdom og avhengighet. Men de springer også ut av håp – håpet om at mennesker kan finne nye veier videre, uansett hvilke utfordringer de har stått i.

Det var disse erfaringene som etter hvert skulle danne grunnlaget for ATROP.

Jeg vokste opp på en liten gård i Telemark sammen med mine foreldre og to yngre søsken. Avstandene var store, arbeidsoppgavene mange, og det var lite rom for nære vennskap og samtaler om det som var vanskelig. Barndommen ble på mange måter ensom.

I familien fantes det også taushet, skam og fortielse. Min morfar levde med alkoholavhengighet og vold, og på min fars side ble min psykisk utviklingshemmede onkel skjult for omgivelsene. Som seksåring så jeg ham flere ganger i stuevinduet hos farmor, men da jeg kom frem, var han borte. De voksne avviste det jeg hadde sett. Først mange år senere fikk jeg bekreftet at han faktisk hadde vært der.

Denne erfaringen lærte meg tidlig hvor smertefullt det kan være når mennesker blir gjort usynlige, og hvor viktig det er å bli trodd på sin egen virkelighet.

Som ung flyttet jeg hjemmefra med håp om en ny start. I stedet møtte jeg flere krevende livserfaringer. Jeg opplevde psykisk press knyttet til en uønsket abort, levde i relasjoner preget av rus, vold og utrygghet, og sto ofte alene i situasjoner som krevde langt mer støtte enn jeg hadde tilgang til.

Etter hvert begynte kroppen å bære sporene av belastningene. Jeg utviklet alvorlige smerter, fibromyalgi, angst og depresjon. Samtidig ble jeg avhengig av store mengder smertestillende og beroligende medisiner som var foreskrevet gjennom helsevesenet.

Da jeg senere ble mor, håpet jeg på et trygt familieliv. Slik ble det ikke. Etter flere krevende år brøt jeg ut av forholdet. Kort tid etter fortalte barnet mitt at hun hadde vært utsatt for seksuelle overgrep fra sin far.

Dette ble et nytt vendepunkt i livet.

Jeg sto igjen som alenemor med ansvar for å beskytte et barn som var blitt krenket, samtidig som jeg selv var syk, utslitt og uten tillit til mange av menneskene og systemene rundt meg.

I møte med hjelpeapparatet opplevde jeg ofte å bli møtt som en samling symptomer fremfor et helt menneske. Få stilte spørsmål om hva jeg hadde opplevd, eller om det kunne være en sammenheng mellom livshistorien min og plagene jeg levde med. Ingen hjalp meg ut av medikamentavhengigheten som gradvis hadde utviklet seg.

Da jeg søkte hjelp etter overgrepene mot datteren min, fikk jeg høre at jeg ble oppfattet som ressurssterk og omsorgsfull. Det var ment som en anerkjennelse, men for meg ble det også en påminnelse om hvor alene jeg sto. Bak styrken fantes et menneske som var redd, fortvilet og utslitt.

Likevel begynte noe å vokse frem.

Jeg visste at jeg måtte ta tilbake kontrollen over livet mitt – både for min egen skyld og for barnets. Jeg bestemte meg for å slutte med medisinene. Abstinensene var sterke, kroppen protesterte, og angsten rev i meg. Men jeg fortsatte. Dag for dag. Steg for steg.

Noen måneder senere flyttet vi fra Telemark til Sørlandet for å starte på nytt. Jeg husker fremdeles hvordan vi sto på perrongen etter togreisen. Luften luktet salt sjø og nye muligheter. Datteren min sto ved siden av meg, spent og usikker, men også forventningsfull.

Der og da kjente jeg håp.

Vi fikk etter hvert et hjem i et inkluderende nabolag, og jeg kom i kontakt med SMSO – Støttesenter mot seksuelle overgrep. Der møtte jeg mennesker som forsto. Jeg ble møtt med empati, respekt og gjenkjennelse. Samtidig så jeg hvordan datteren min gradvis fant trygghet, venner og lek. Hun fikk være barn igjen.

Selv fortsatte jeg å lete etter hjelp som kunne nå dypere enn samtaler og analyser. Jeg visste at kroppen bar på erfaringer som ikke bare kunne forklares med ord.

Gjennom et kurs i psykodrama fikk jeg for første gang møte en metode som traff hele mennesket – kropp, følelser, relasjoner og handling. Jeg fikk utforske erfaringer som lenge hadde vært låst fast i kroppen, og møte dem på en trygg måte.

Dette ble et avgjørende vendepunkt.

Gjennom psykodrama begynte jeg å forstå sammenhengen mellom livserfaringene mine, kroppen min og relasjonene mine. Jeg fikk innsikt i hvordan psykiske belastninger kan sette seg som fysisk smerte, og hvordan gamle sår kan fortsette å påvirke livet lenge etter at hendelsene er over.

Gradvis ble skam til innsikt, skyld til forståelse og håpløshet til tro på endring.

Jeg ble fri fra medikamentavhengigheten. Fibromyalgien slapp taket. Mange av de fysiske og psykiske plagene ble redusert eller forsvant. For meg ble psykodrama ikke bare en metode, men en vei tilbake til livet.

I denne prosessen lærte jeg også noe som senere skulle bli en viktig verdi i ATROP: betydningen av medvandring. Ingen mennesker skaper endring alene. Selv om arbeidet med å komme videre må gjøres av den enkelte, er det ofte møtene med andre mennesker som gjør forandringen mulig.

Gjennom livet hadde jeg erfart hvordan ensomhet, taushet og mangel på støtte kunne forsterke smerte og utenforskap. Nå opplevde jeg det motsatte. Jeg møtte mennesker som lyttet, forsto og gikk et stykke av veien sammen med meg. De tok ikke over ansvaret for livet mitt, men de bidro med støtte, håp og tro på at endring var mulig.

Denne erfaringen har blitt en grunnleggende del av ATROPs verdigrunnlag. Vi tror at mennesker vokser gjennom relasjoner, fellesskap og medvandring. Ingen skal måtte bære livets største belastninger alene.

Etter hvert utdannet jeg meg til psykodramaterapeut gjennom en flerårig utdanning med teori, praksis, egenerfaring og veiledning. Samtidig opparbeidet jeg meg bred erfaring innen rus, psykisk helse, overgrep, barnevern og brukerorganisasjoner.

Jeg har blant annet arbeidet ved SMSO Agder, vært grunnlegger og daglig leder ved SMSO Telemark, ledet bofellesskap innen rus og psykisk helse i Bærum kommune, arbeidet ved Engløkka avlastningshjem i Asker kommune, ved Bufetat avdeling St. Hansgården, i A-LARM, ved Sørlandet Psykodrama & Coachingsenter og innen barnevernsfeltet.

Gjennom disse rollene møtte jeg mange mennesker med historier som på ulike måter lignet min egen. Historiene var forskjellige, men behovene var ofte de samme: behovet for å bli sett, hørt, trodd og møtt som et helt menneske.

Det var dette som etter hvert ble drivkraften bak ATROP.

ATROP ble etablert fordi altfor mange mennesker fortsatt opplever utenforskap, ensomhet, stigma og manglende forståelse når livet blir vanskelig. Vår erfaring er at mennesker ikke først og fremst trenger å bli definert av sine problemer, diagnoser eller livskriser. De trenger å bli møtt som hele mennesker med ressurser, erfaringer, håp og muligheter.

Vi tror på menneskers iboende ressurser og muligheter. Vi tror på betydningen av fellesskap, relasjoner og meningsfulle møter. Vi tror på at mennesker kan finne nye veier videre, selv etter store belastninger og livskriser.

Gjennom ATROP ønsker vi å bidra til håp, mestring og deltakelse. Vi ønsker å være et supplement til eksisterende tjenester, en brobygger mellom brukere, pårørende, frivilligheten og det offentlige hjelpeapparatet. Vi ønsker å løfte frem erfaringskompetanse som en viktig kunnskapskilde, side om side med fagkompetanse.

Derfor arbeider ATROP for:

Å motvirke utenforskap og usynliggjøring

Ingen mennesker skal oppleve å bli oversett, avvist eller stå alene når livet er vanskelig. Dette gjelder også barn og unge som påvirkes av utfordringer i familien eller nærmiljøet.

Å skape håp, mestring og nye muligheter

Vi tror at mennesker kan finne nye veier videre og bygge et godt liv – også etter store belastninger, traumer og livskriser. Vi vet at tidlige erfaringer former oss, men også at mennesker kan vokse, utvikle seg og skape positive endringer gjennom hele livet.

Å bygge broer mellom mennesker, fellesskap og hjelpeapparat

Vi skaper sammenheng, samarbeid og gode møteplasser mellom brukere, pårørende, frivillighet og offentlige tjenester.

Å løfte erfaringskompetanse som en viktig kilde til kunnskap og utvikling

Levd erfaring gir innsikt som bidrar til økt forståelse, bedre tjenester og sterkere fellesskap.

Vårt samfunnsoppdrag

ATROP arbeider for at mennesker som er berørt av rusutfordringer, psykiske helseutfordringer, traumer og livskriser skal oppleve håp, mestring, tilhørighet og reell medvirkning.

Vi ser hele mennesket – og hele livsløpet. Erfaringer fra barndom, familie, relasjoner og samfunn påvirker hvordan vi møter livet, men ingen er låst til sin historie.

Gjennom medvandring, erfaringskompetanse, fellesskap, aktivitet og samarbeid bidrar vi til at flere får mulighet til å leve gode, meningsfulle og selvstendige liv.

Vi møter mennesker med respekt, likeverd og tro på den enkeltes ressurser. Som medvandrere går vi ved siden av mennesker i krevende livssituasjoner og bidrar til å skape nye muligheter, styrke mestring og bygge broer til fellesskap, deltakelse og samfunnsliv.

Sammen skaper vi håp, tilhørighet og nye muligheter.

"Familie, kultur og oppvekst gir oss røtter – erfaringer og læring gir oss vinger."