Grunnlegger av ATROP

Grunnlegger av ATROP er Jorun Marie Kveldro. "Ingen skal behøve å gå den samme smertefulle veien som jeg selv måtte gjøre", sier Jorun Marie Kveldro når hun her å velger å dele en bit av sin historie. Hjelpen og støtten kan og skal komme lenge før. Det handler om å våge å se, lytte og være tilstede, både for seg selv og for andre. Det handler om å legge til rette for muligheter til nye begynnelser, om å finne mot, kraft og styrke. Det handler om å praktisere empowerment, recovery og relasjonskompetanse i praksis.

Jorun sin historie

Jeg er født og oppvokst på en liten gård i Telemark, med to yngre søsken, mor og far. Det var liten mulighet for å utvikle sosiale relasjoner med skolekamerater, både pga avstander og fordi vi unger måtte hjelpe til der vi kunne etter skoletid. Vi snakket lite hjemme, både fordi det ikke ble satt av tid til det og fordi vi måtte arbeide. Barndommen ble derved en ensom og tung tid. Min morfar var alkoholisert og svært voldelig, og på min far side så farmor det nødvendig å skjule sin psykisk utviklingshemmede sønn(min onkel) da vi unger og andre kom på besøk. Jeg var 6 år da jeg første gang oppdaget en tredje person i stuevinduet til farmor, fra veien hvor jeg gikk på for å besøke henne, men det var alltid bare to personer i huset da jeg kom frem. Etter besøket bagatelliserte og benektet mine foreldre riktigheten av det jeg hadde sett.

Jeg sto som 6 åring i en kamp mellom illusjon og virkelighet, men var selv aldri i tvil om det jeg så ofte så fra veien, i stuevinduet til farmor. Det gikk 10 år før jeg endelig fikk bekreftet at den tredje personen jeg hadde sett alle disse årene var virkelig. Det var min psykiske utviklingshemmede onkel, som mine foreldre stille tiende hadde forsøkt å skjule for oss unger og omgivelsene rundt. Han ble sendt på loftet og gjemt bort når mine besteforeldre fikk besøk.

Som 17 åring flyttet jeg ut av hjemmets «lune rede» og dro på folkehøgskole. Det skulle bli starten på mange vonde livserfaringer i tillegg til tausheten, skammen og ensomheten jeg var vokst opp med. Jeg fikk kjæreste, ble etter vært gravid og ble psykisk tvunget til å ta abort. " Tar du ikke abort, er du ikke lengre ønsket i familien" var beskjeden jeg fikk. Ett år senere møtte jeg en ny mann som jeg ble etterhvert ble samboer med. Etter en tid erfarte jeg at han var rusavhengig og tidvis voldelig, og på samme tid som jeg oppdaget denne problematikken fikk han også konstatert testikkelkreft. Som 19 åring tilbrakte jeg 2 måneder alene sammen med ham på Radiumhospitalet. Min familie var fraværende, aller mest av frykt, men også fordi min mormor som betydde mye for oss alle, nylig hadde dødd av kreft. Sorgen over tapet av mormor var stor i familien, og min egen fortvilelse og lengselen etter en lykkelig ungdomstid, måtte jeg fortrenge. Påminnelsen om alle årene min mormor hadde levd med en alkoholisert og voldelig ektemann ble for vanskelig å takle for min familie, noe jeg fikk erfare som mangel på støtte, nærhet, trygghet og familietilhørighet. Etter hvert klarte jeg å komme meg ut av forholdet, men erfaringene hadde satt sine spor. Jeg fikk en rekke underlivsbetennelser og utviklet andre psykosomatiske plager.

Fra asken til ilden

Halvannet år senere møtte jeg min drømmemann, trodde jeg. Vi kjøpte etterhvert hus og ble samboere. Jeg benyttet klassisk akupunktur på denne tiden i et forsøk på å dempe og «helbrede» de fysiske smertene, da somatikken ikke kunne hjelpe meg. Alt var tilsynelatende i orden og jeg ble gravid etter om lag ett år, dette tiltros for at flere sykehusleger hadde formidlet at jeg måtte regne med å ikke kunne få barn, Da graviditeten ble et faktum skjedde de negative endringene hos min samboer nærmest over natten, og jeg erfarte gradvis at en annen personlighet tredde frem hos ham. Svangerskapet ble psykisk og fysisk tøft og fødselen ble en svært krenkende og vanskelig opplevelse. Under fødselen kommuniserte samboer og fødselslege høylytt ut en sjikanerende seksualisert adferd rettet mot kvinner, og jeg ble offeret for denne adferden «der og da» ,under min mest sårbare livsopplevelse- nemlig fødselen.

Vel hjemme igjen kom hverdagen tilbake og min samboer fortsatte å leve sitt dobbeltliv. Jeg var på mange måter alenemor, og etter hvert utviklet jeg alvorlig grad av fibromyalgi i tillegg til mine fysiske underlivsplager. Jeg ble alvorlig deprimert, fikk angst og brukte på denne tiden store doser smertestillende og beroligende medikamenter, medikamenter som jeg senere måtte erkjenne og ha blitt avhengig av. Jeg var innlagt ved flere medisinske avdelinger en rekke ganger, og jeg bad selv om et opphold ved DPS som det i dag heter.- Et opphold som beklageligvis ikke førte frem til noe. Da jeg var tett opp mot 25 år så jeg ingen annen utvei enn å fjerne deler av underlivet, da de fysiske smertene var nærmest uutholdelige. Etter 6 år klarte jeg å komme meg ut av forholdet og noen måneder senere formidlet mitt barn(på ca. 4 år) at hennes pappa hadde utsatt henne for seksuelle overgrep. Et nytt kapittel begynte som reel alenemor og med et barn som jeg måtte akseptere var blitt utsatt for incest. Selv satt jeg tilbake med null selvfølelse og selvbilde, og opplevde meg sviktet og krenket av mange.

Møte med helsevesenet og barnevernet

I over 8 år var jeg under yrkesrettet attføring men ikke en eneste gang opplevde jeg å bli fulgt opp av NAV. Det var ingen leger, sykepleiere eller andre hjelpere som stilte spørsmål om jeg selv hadde noen tanker om årsaken til mine fysiske og psykiske plager. Ingen stilte spørsmål ved mitt omfattende medikamentforbruk, medikamenter som ble foreskrevet av leger i rikt monn og som jeg hadde hatt tilgang til å brukt i mange år. Ingen tok initiativ til å hjelpe meg ut av avhengigheten som helsevesenet legalt hadde påført, eller på annen måte bidro med å hjelpe meg ut av den psykiske og somatiske uhelsen, den jobben måtte jeg finne ut av på egenhånd. Hadde noen spurt, hadde de fått høre en historie om seksuelle overgrep, kvinnemishandling, avhengighet, pårørendetematikk, diskriminering og omsorgssvikt. Det ble også i narkose under det største underlivsinngrepet fjernet flere friske organer mot min vilje, i en alder av 25 år, og uten at jeg ble orientert om dette på forhånd. Begrunnelse; «Bare sånn vist du skulle få vondt senere, så vet du at organene er borte». I tillegg til tausheten fra mine nærmeste, fikk jeg erfare et stort svik og en grov forsømmelse fra helsevesenet. Et tillitsbrudd som medførte at jeg valgte å ta opp kampen med å fristille meg fra medikamentavhengigheten på egenhånd, en livskamp som ble utløst av min lille datters historie. Abstinensene rev og slet i kroppen min i flere måneder, i tillegg måtte jeg forholde meg til de fysiske plagene og angsten. Jeg hadde ingen tillitt til menneskene rundt meg, jeg sto alene og hadde i tillegg ansvar for ei lita jente som jeg elsket over alt på jord. Styrke og mot fikk en dyp mening i livet mitt da barnevernet som jeg oppsøkt for råd, bistand og veiledning, i forbindelse med overgrepene, svarte meg på en høflig måte: «Beklager, det er ingenting vi kan hjelpe deg med, du erfares jo som en ressurssterk kvinne, en god og omsorgsfull mor og gjør alle de «riktige» tingene. Du beskytter ditt barn, slik en mor skal gjøre». Jeg gråt høylytt da jeg kom hjem og ropte høyt på min døde bestemor(farmor) med håp om at hun hørte meg: «Du har født 9 barn bestemor. Hjelp meg å stå i dette og tilfør meg kraft og styrke, jeg trenger det så sårt».

Psykodramametoden – en ny bevissthet

Hvordan kunne mitt liv bli slik? Hva skulle jeg lære av alle disse erfaringene? Hvordan kunne jeg få det livet jeg ønsket meg og hvordan kunne jeg tilføre min datter en trygg og god barndom? Og hvordan kunne min datter ha blitt utsatt for seksuelle overgrep? Hvordan hadde han klart å skjule denne adferden for meg? En rekke ubesvarte eksistensielle spørsmål kom frem i bevisstheten. Et par måneder, etter at min datter fortalte om overgrepene flyttet vi fra Telemark. Jeg husker jeg sto på perrongen og tokk inn lukten av frisk sjøluft i en av sørlandsbyene. Jeg så ned på min forventningsfulle, men spente og utrygge datter, som hadde fått oppleve sin første togtur. Hun smilte med sårbare øyner og jeg tenkte i mitt stille sinn: «Dette er det første riktige skrittet på veien til frihet jeg har tatt, her skal vi bosette oss!». Vi fikk etter hvert en rekkehusleilighet i ett inkluderende og godt nabofellesskap, og jeg fikk kontakt med fellesskapet ved SMSO. Historiene jeg hørte her var groteske og vonde, men jeg tvilte aldri. Jeg ble møtt med gjenkjennelse, empati og forståelse og en viten om hvordan det var. Sakte men sikkert fikk jeg det bedre med meg selv og min datter utviste mer og mer trygghet. Hun fikk erobret leken og evnet å være sosial med vennene i gaten. Hun var rett og slett et barn som fikk lov til å utfolde seg, og det varmet mitt mammahjerte å se at hun mestret livets roller i hverdagen. Grunnlaget for tillitt var sådd, og jeg måtte fortsette å arbeide med mine eksistensielle spørsmål, og min egen tilfriskning og historie. Jeg forsøkt på nytt å snakke med en psykolog og senere en familieterapeut om mine utfordringer men det kjentes meningsløst. Tolke, analysere og vurdere hit og ditt hadde jeg gjort i mange år, uten resultat. Jeg erfarte bare at jeg ble dratt lengre vekk fra meg selv i møte med disse gjennom et «jeg og de» fokus- det var ingen relasjon i møtene. Jeg begynte å lese en del bøker med fokus på eksistensielle spørsmål, og om meningen med livet og hvordan jeg kunne håndtere og bearbeidet mine erfaringer som hadde satt seg i kroppen som psykosomatisk smerte. Jeg viste at mine utfordringer hadde en årsak og en sammenheng, og at jeg måtte møte helheten i mine utfordringer for og blir frisk fra mine somatiske smerter og psykiske påkjenninger.

Under en weekendkurs med psykodrama for ansatte ved SMSO ble kimen til min bearbeidelsesprosess sådd. Jeg husker det som det skulle vært i går, måten jeg ble tatt i mot på av psykodramaterapeuten. En varm, spontan, strålende og omsorgsfull psykodramaterapeut som utviste et stort personlig engasjement for faget sitt. Som forvaltet etikk, moral og faglighet med verdighet og respekt. Med mine egne øyne ble jeg vitne til, og fikk erfare, hvordan pykodrama metoden ble benyttet i en «her og nå» situasjon i et «den gang da», og hvordan kroppen ble satt i interaksjon med «seg selv» via bioenergetikk. Jeg fikk erfare en handlingsrettet metode uten tolkninger, fordommer og analyser. Jeg forsto det ikke «der og da» under prosessen (bare kjente det på kroppen) men har underveis opp gjennom årene ervervet meg dyp erfaringskunnskap som gir den psykodramatiske teorien mening. Psykolog og TEP, Lillan Borge skiver i sin bok fra 2011: “Psykodrama kan enklest defineres som en dramatisering av et individs indre og ytre verden, en gjenskaping av individets verden på en psykodramascene” (Borge11:17).

Og det var nettopp det som skjedde, en veksling i tid og rom. Jeg fikk «møte» og bytte roller med personer som hadde krenket og sviktet meg i fortiden i ett «her & nå» i en trygg setting, og under en forutsigbar og strukturert ramme med de andre deltakerne som stedfortredende personer fra mitt virkelige liv. “Rollebytter benyttes for å få tak i hva en person opplever at en annen part sier, står for eller mener. Det dreier seg å fange opp alle slags avskygninger av hva en person kan ha av fantasier i forhold til en annen person – i tillitt, tvil, imøtekommenhet eller avsky”. (Røyne 82:105)

Jeg fikk lov til å være sint (noe jeg hadde all grunn til å være), og jeg fikk hjelp til å forløse frykt, tårer og fortvilelse – følelser som hadde satt seg fast i kroppen min som en rekke «vondter» og somatisk smerte. Det var ikke «snakketerapi» jeg trengte, men hjelp til å forløse fastfrosne følelser. Jeg fikk innsikt i hvordan psykiske påkjenninger satte seg i kroppen, som fysisk smerte. Endelig hadde jeg funnet en metode som kunne hjelpe meg videre, en metode som jeg kjente tillitt til og som ville gi meg kunnskap om relasjoner og det mellommenneskelige samspillet som jeg så sårt trengte. En metode som ville gi håp til mange.

Møte med Psykodrama og Morenos filosofi (grunnlegger av metoden) ble det store vendepunktet for meg og mitt liv, og metoden gav meg mulighet til selvstyring og selvkontroll. Jeg er i dag fri fra medikamenter, frisk av fibromyalgien, og mine øvrige somatiske og psykiske plager. Æren for at jeg i dag er frisk må jeg dedikere til psykodrama som metode. Uten denne handlingsrettede relasjonsmetoden hadde jeg aldri klart å bli den jeg er blitt i dag,- et levende og skapende menneske som bærer historien min med stolthet og verdighet, og med respekt og kjærlighet for de valg mine foreldre tok i min barndom. Jeg har gjennom denne reisen lært, og forstått, betydningen av den sosiale arven og hvordan negative familiemønstre kan forplante seg videre,- helt til noen i en familie bryter de. Jeg har fått dyp kunnskap om hva som skjer i relasjoner og hvordan vi kan kommunisere med hverandre på en bedre måte – i reelle møter med hverandre som mennesker og uten status og rang. I dag, 25 år senere, er jeg selv psykodramaterapeut(et deltidstudiet som tar minimum 7 år) og jeg vet gjennom teoretisk kunnskap, omfattende praktisk trening og erfaringer at metoden har effekt og innebærer stor nytteverdi, vekst og utvikling for individet.

Overmedisinering/feilmedisinering, selvmord, overgrep, rusavhengighet, feil saksbehandling, feildiagnostisering, sosial ekskludering, mangel på oppfølging, m.m. tror jeg dessverre alltid vil forekomme, fordi vi mennesker er forskjellige og har ulike holdninger og verdier. Kanskje styres vi alle av vår egne barndom og familiemønstre? Min historie er på ingen måter unik, men en av mange. En rekke pasient -og brukerhistorier bekrefter betydningen av relasjonskompetanse, og det å møte medmennesker de kan speile seg i. Summen av bl. a mine livserfaringer og yrkeserfaringer gjør at organisasjonen ATROP Støtte & Ettervernsenter har sett dagens lys.

Yrkeserfaring har jeg fra blant annet

SMSO Agder – miljøarbeider
SMSO Telemark - initiativtaker /daglig leder
Bærum kommune – leder for to store bofellesskap(rus/psykiatri)
Asker kommune – Engløkka avlastningshjem – miljøterapeut
BUFETAT avd. St. Hansgården(akuttenhet for ungdom) - miljøterapeut
A-LARM (Rusorganisasjon) - daglig leder/organisasjonsleder
Sørlandet Psykodrama & Coacingsenter
Barnevernet

Ingen skal behøve å gå den samme smertefulle veien som jeg selv måtte gjøre. Hjelpen og støtten kan, og skal komme lenge før. – Det handler om å våge å se, lytte og være tilstede, både for seg selv og for andre. Jeg har et brennende ønske om at private aktører, frivilligheten og offentlige hjelpere kan møte hverandre med respekt og verdighet, og spille på lag med hverandre i møte med mennesker(brukere) som trenger støtte og hjelp på veien. Det er så uendelig mange behov “der ute” og alle kan gjøre noe for sin “neste”. Jeg er fagperson, jeg er likemann, jeg er medmenneske og jeg har vært en bruker og pasient med sammensatte utfordringer som ble påført av andre. Jeg VET hvordan livet kan utarte seg, og jeg vet hva som virket for meg.

Å leve uten rus, vold eller frykt for vold er en grunnleggende menneskerett. Rus og vold i nære relasjoner er derfor ingen privatsak, men et samfunnsansvar og det er et folkehelseproblem. Å vokse opp med rus, vold, eller leve med rus og vold som voksen, er en stor påkjenning som for mange får store fysiske og psykiske konsekvenser. Tryggheten forsvinner og smerten over å bli utsatt for vold fra en person som står en nær, kommer i tillegg til selve volden.

Vi er mange “der ute” som VET at det nytter og kjempe, og som ønsker å spre håp om, og gi muligheter for å kunne skape seg et bedre liv, og ikke minst formidle håp om at det er mulig å reparerer kriser og traumer. Organisasjonen ATROP Støtte & Ettervernsenter er til “for folk flest”, vi ønsker å være med å påvirke til et bedre helse og sosialvesen, hvor brukere og pasientene blir hørt, sett og møtt. Vi har behov for å tilføre nødvendig kompetanse og kunnskap til hjelpeapparatet, både på individ, tjeneste og systemnivå. Brukere og pasienter må oppmuntres og hjelpes til å bli sjef i eget liv, og da må hjelpere rundt frasi seg makt og myndighet. Mangel på toveis kommunikasjon, åpenhet og møter mellom menneskesinn kan få store konsekvenser for pasienter og brukere. Organisasjonen ATROP Støtte & Ettervernsenter er tilgjengelige også når det offentlige er “stengt” og vi er her for å utgjøre en forskjell.

Kort fortalt kan vi si det slik at Organisasjonen ATROP Støtte & Ettervernsenter har to hovedformål:

Fungere som en «vaktbikkje» og påvirke til positive og nødvendige endringer innen rus og psykisk helsefeltet - fremme «alternative metoder» og helhetstenkning i psykisk helsevern og rusfeltet.
Være et støttende lavterskeltilbud og et ettervern for brukergruppene, og bidra med hjelpetiltak som vi vet er etterspurt og har effekt.