Hvorfor skal nasjonale organisasjoner verdsettes høyere enn regionale tilbud som faktisk virker?
Vi har noen spørsmål til helseminister Vestre nå som det nærmer seg Arendalsuka.
Vi sitter nå med bekreftelse på at det er en bevisst prioritering å favorisere nasjonale organisasjoner. Da må vi også kunne spørre hvorfor.
Hvorfor skal velfungerende regionale tilbud for mennesker berørt av rus, psykisk uhelse og vold og pårørende ekskluderes eller få dårligere rammevilkår bare fordi de ikke er nasjonale?
For oss er det vanskelig å forstå at geografisk rekkevidde skal veie tyngre enn kvaliteten på tilbudet, menneskene det når, resultatene det skaper og den forskjellen det faktisk gjør i menneskers liv.
Når dette er et bevisst valg, må vi også snakke om konsekvensene. Vi som jobber regionalt, kjenner menneskene, de lokale behovene og tjenestene rundt dem. Vi vet hvor skoen trykker. Vi supplerer det offentlige hjelpeapparatet og tilbyr støtte som har stor verdi – både for den enkelte og for samfunnet.
For mange er nærheten til et fysisk lavterskeltilbud avgjørende for om de faktisk oppsøker hjelp. Vi møter også mennesker som andre tjenester ikke når.
Og nettopp derfor blir denne prioriteringen et paradoks.
Vi vet at behovet for hjelp innen psykisk helse er stort, samtidig som kapasiteten i tjenestene mange steder er presset. Vi vet også at tilgangen til hjelp kan variere ut fra hvor i landet du bor.
Da er det vanskelig å forstå at svaret skal være å gi dårligere vilkår til regionale lavterskeltilbud som allerede er der, kjenner lokalsamfunnet og når mennesker som det offentlige hjelpeapparatet ikke alltid når.
Når behovene er store og hjelpen ikke er like tilgjengelig overalt, burde vi ta vare på tilbud som fungerer – ikke gjøre det vanskeligere for dem å bestå.
Når slike tilbud forsvinner, forsvinner ikke behovene. Derfor må vi spørre hva det koster å miste disse tilbudene – ikke bare hva det koster å beholde dem.
Når staten velger å prioritere nasjonale aktører, risikerer vi å miste regional kompetanse som er bygget opp gjennom mange år. Og når finansieringen forsvinner, er det ikke bare et «tilbud» som blir borte.
Vi mister mennesker med kompetanse, etablerte relasjoner og tillit som det har tatt lang tid å bygge. Usikre og kortsiktige tilskudd gjør det vanskelig å beholde kompetanse, skape trygghet og være til stede for mennesker som trenger stabile tilbud over tid.
Kvalitet skal alltid være et mål uavhengig av nasjonal eller regional forankring. Men god kvalitet kommer ikke av seg selv. Den bygges over tid – gjennom kompetanse, kontinuitet, tillit og nærhet til menneskene vi er til for og gjennom at staten sørger for rammer som gjør det mulig å skape og opprettholde kvaliteten.
Så våre tre spørsmål til helseminister Vestre er enkle:
- Hvorfor skal velfungerende regionale tilbud for mennesker berørt av rus, psykisk uhelse og vold, pårørende ekskluderes eller få dårligere rammevilkår enn nasjonale tilbud?
For oss handler dette også om likebehandling og menneskeverd. Behovet for støtte blir ikke mindre viktig fordi tilbudet som hjelper deg, er regionalt og ikke nasjonalt. Mennesker må møtes ut fra behovene de har – ikke ut fra hvor stort geografisk område organisasjonen som hjelper dem, dekker.
Nærhet er ikke bare viktig. For mange er den en forutsetning for å oppsøke og få hjelp – og dermed en nødvendig del av kvaliteten.
Når regionale tilbud som fungerer og gjør en forskjell, får dårligere vilkår utelukkende fordi de er regionale, må vi tørre å spørre:
- Er dette likebehandling?
- Og er det menneskene og deres behov som står i sentrum for prioriteringene?
Ta en titt på videoen for ytterligere refleksjoner Helseminister Vestre