Hvorfor er det så vanskelig å gå fra «Hva feiler det deg?» til «Hva har du opplevd?»

Vold i nære relasjoner er et alvorlig samfunnsproblem som rammer langt flere enn vi klarer å ta innover oss. Bak lukkede dører vet vi at barn og voksne utsettes for fysisk vold, psykisk terror, seksuelle overgrep og alvorlig omsorgssvikt.

Likevel får verken vold i nære relasjoner eller barndomstraumer tilstrekkelig oppmerksomhet – verken politisk, økonomisk eller i møte med det offentlige hjelpeapparatet.

Vår erfaring er at mange fortsatt forbinder vold med blåmerker og synlige skader, men den mest ødeleggende volden er ofte den som ikke synes: konstant frykt, kontroll, nedverdigelse og uforutsigbarhet. Barn som vokser opp i hjem preget av vold, lever i vedvarende stress. De lærer tidlig å tilpasse seg, tie stille og ta ansvar som aldri burde vært deres. Noen barn blir også utagerende og sinte, og tyr selv til vold i ungdomstiden og i voksenlivet. Konsekvensene kan gi følger resten av livet.

Barndomstraumer og vold setter dype spor

Forskning viser tydelig at barndomstraumer og vold øker risikoen for psykiske lidelser, rusproblemer, selvmord, kroniske smerter, hjerte- og karsykdommer og redusert livskvalitet. Likevel behandles ofte symptomene isolert, uten å se på den underliggende årsaken: traumatiske erfaringer i oppveksten og voksenlivet. Altfor mange barn og voksne går gjennom psykisk helsevern og NAV med spørsmålet «Hva feiler det deg?» i stedet for «Hva har du opplevd?» og mange ender opp som uføre og stønadsmottakere, ikke fordi de ikke vil bidra eller jobbe, men fordi systemet ikke tar tak i de underliggende årsakene – ofte barndomstraumer, psykisk uhelse eller langvarig belastning som vold. medfører Samtidig møter de politiske slagord som «det skal lønne seg å jobbe», «uførestatistikken må ned» og en evinnelig politisk debatt om sykelønnsordningen, som om utenforskap skyldes manglende motivasjon og latskap, snarere enn ubehandlet lidelse/plage eller svikt i oppvekst og støtteapparat.

Språket vi bruker former holdningene våre. Når vi setter merkelapper, blir det lettere å overse sammenhengen mellom traumer, helse og arbeidsevne. Da blir utenforskap tolket som latskap eller manglende vilje, i stedet for et resultat av livserfaringer og systemsvikt. Å omtale mennesker som «navere» er ikke bare stigmatiserende – det bidrar til taushet, skam og ytterligere marginalisering. Skal vi stille spørsmålet «Hva har du opplevd?», må vi slutte å bruke et språk som lukker for nettopp det spørsmålet.

Manglende helhetlig innsats på voldsfeltet

Vi hører ofte brukere fortelle at de ikke har fått den hjelpen de har trengt i det offentlige, og at kompetanse på vold og traumeforståelse mangler. Mange opplever avslag på DPSer ofte begrunnet med at de ikke er «syke nok» og kommunale hjelpetilbud som er fragmentert og ikke robuste nok til å møte og ivareta brukernes behov.

Barn risikerer å bli oversett, og voksne risikerer å bli feilbehandlet. Når voksne møter hjelpeapparatet, feiltolkes ofte traumereaksjoner som individuelle svakheter eller isolerte diagnoser. Symptomfokus uten traumeforståelse gjør hjelpen lite effektiv og forsterker opplevelsen av å være «feil». Mange blir sittende fast i systemet, uten at grunnproblemet som brukere beskriver som vold, overgrep eller omsorgssvikt adresseres. Resultatet er ubehandlet traumeproblematikk, gjentatte nederlag og opplevelsen av å være «kasteball» i systemet.

Vold i nære relasjoner koster samfunnet enorme summer, men den menneskelige kostnaden er langt større: tapte barndommer, ødelagte relasjoner og liv som aldri får utvikle sitt fulle potensial.

En av de største barrierene for endring er tausheten. Skam, frykt og lojalitet holder mange tilbake fra å fortelle. Når samfunnet og systemene samtidig signaliserer at «det du har opplevd tåler jeg ikke å høre», forsterkes isolasjonen. Standardiserte skjemaer, korte konsultasjoner og rigid målstyring gjør det også vanskelig for mange å bygge tillit. Mange som har opplevd vold og traumer har lært at det ikke er trygt å fortelle. Først når de blir møtt med respekt, forutsigbarhet og ekte nysgjerrighet, kan historien komme frem.

For å stille spørsmålet «Hva har du opplevd?» i stedet for «Hva feiler det deg?» kreves et grunnleggende skifte i holdninger, kunnskap og systemer.

Først må vi endre forståelsesrammen for psykisk uhelse for det er en kjensgjerning at mange plager er normale reaksjoner på unormale og belastende livserfaringer. Dernest kreves traumekompetanse i hele hjelpeapparatet, ikke bare hos noen få. Systemene må gi rom for relasjon og kontinuitet – standardiserte skjemaer, korte konsultasjoner og rigid målstyring gjør det vanskelig å bygge tillit. Det krever vilje til å erkjenne at noen har blitt sviktet – av familie, av systemer eller av samfunnet som helhet.

Det handler også om makt og ansvar. «Hva feiler det deg?» plasserer problemet hos individet. «Hva har du opplevd?» utfordrer oss på tid og til å «tåle» det vi hører, se relasjoner, omsorgssvikt, vold og samfunnsstrukturer. Og til slutt krever det mot – til å lytte, erkjenne kompleksitet, endre praksis og sette av tid.

Nullvisjonen mangler troverdighet

Å beskytte barn og støtte voldsutsatte er ikke bare en moralsk plikt – det er helt nødvendig og en investering i et tryggere og sunnere samfunn for oss alle. Først da kan vi bevege oss fra å reparere symptomer til å forstå mennesker – og gi hjelp som faktisk treffer.

Skal vi ta vold og barndomstraumer på alvor, må vi:

• Gå fra «Hva feiler det deg?» til «Hva har du opplevd?»
• Forebygging og tidlig innsats må prioriteres og tas på alvor.
• Sikre at traumekompetanse gjennomsyres i hele hjelpeapparatet, ikke bare i spesialiserte miljøer.
• Aktiv lytte til dem som har levd erfaringene og som har «skoen på»
• Tørre å spørre og snakke om det ubehagelige
• Systemene må legge til rette for relasjon, kontinuitet og tillit, ikke korte konsultasjoner, standardiserte skjemaer og rigide målstyringer

Regjeringen har handlingsplaner mot vold i nære relasjoner (f.eks. «Frihet fra vold» 2021–2024), som beskriver mål, tiltak og ansvarlige aktører, men midlene ligger spredt i flere departementer og tilskuddsordninger, og det er bevilget relativt små beløp sett i sammenheng med omfanget av vold og overgrep. Norge har en nullvisjon for vold og overgrep. På papiret skal ingen barn eller voksne utsettes for vold i nære relasjoner, seksuelle overgrep eller alvorlig omsorgssvikt. I praksis mangler nullvisjonen både innhold, forpliktelse og tilstrekkelige bevilgninger. Resultatet er at volden fortsetter, mens ansvaret pulveriseres mellom sektorer, budsjetter og nivåer i forvaltningen.

Krisesentre, lavterskeltilbud, ideelle og frivillige organisasjoner (deriblant ATROP), familievern og psykisk helsevern melder om pressede rammer og utilstrekkelig kapasitet. Når budsjettene strammes inn, er det ikke volden som forsvinner – det er tilbudene og det er dypt skadelig for individet, familiene som er berørt og for samfunnet.