Hvor har du lært å være så stygg med andre?

Ditt hat er blitt mer enn «hard tone». Jeg har tenkt mye på dette den siste tiden: Hvor har vi lært å være så stygge med hverandre?

Jeg mener ikke vanlig politisk uenighet. Jeg mener ikke skarpe ord, sinne eller hard kritikk. Alt dette må et demokrati tåle. Jeg mener det som skjer når vi slutter å diskutere politikk og begynner å angripe hverandre som mennesker.

Når noen skriver at en politiker burde vært skutt eller drept, når Utøya og Breivik brukes som referanser mot mennesker med tilknytning til AUF/AP, eller når barn og familie trekkes inn i hatet, kjenner jeg at noe i meg reagerer sterkt. For dette er ikke bare «hard tone». Det er noe langt mørkere.

Utøya er ikke et tilfeldig ord, og en kule er ikke en tilfeldig metafor. Når noen skriver at en person burde «fått en kule på Utøya», eller uttrykker at de ikke forstår hvordan Breivik kunne bomme på vedkommende, følger hele historien med ordene. 22. juli følger med, de drepte følger med, og det gjør også de overlevende, familiene og det nasjonale traumet.

Å bruke slike bilder mot mennesker med tilknytning til AUF er derfor mer enn stygt språk. Det trekker forestillingen om politisk vold direkte inn i angrepet på et annet menneske, og når også barn og familie trekkes inn, er en grense overskredet.

Det er derfor jeg mener vi må slutte å omtale alt dette som bare en «hardere tone».

Ytringsfrihet betyr ikke frihet fra ansvar

Jeg er tilhenger av ytringsfriheten. Vi må tåle å bli provosert og irritert, og politikere må tåle mer enn de fleste av oss. Makt skal kritiseres og ettergås, og politiske ideer må kunne beskrives som dårlige, naive, ødeleggende eller farlige. Jeg ønsker ikke et samfunn der alle vanskelige eller ubehagelige ytringer skal forbys.

Men for meg finnes det en helt grunnleggende forskjell mellom å si at en politikers politikk er ødeleggende, og å ønske at politikeren skal bli skutt eller drept. Den forskjellen burde egentlig være selvsagt, men det er den åpenbart ikke. Ytringsfrihet betyr heller ikke at alle ytringer er like gode, like forsvarlige eller uten konsekvenser. Vi har også et ansvar for hvordan vi bruker ordene våre, særlig når ordene ikke lenger først og fremst handler om politikk, men om å skremme, ydmyke eller ramme et annet menneske.

Når mennesker igjen og igjen utsettes for så alvorlige ytringer at de lever med frykt eller må ta sikkerhetstiltak, er det graverende å avfeie det som bare «sterke meninger». Når voldsønsker og alvorlig sjikane begynner å bli behandlet som en normal del av den politiske samtalen, flyttes en grense som ikke bør flyttes.

For meg handler dette heller ikke om høyre eller venstre. Jeg blir like opprørt når mennesker på høyresiden utsettes for grov hets som når mennesker på venstresiden gjør det. Hvis prinsippene våre bare gjelder når den som rammes, stemmer som oss selv, er de ikke særlig mye verdt. Menneskeverdet skifter ikke med partiboken.

Jeg har arbeidet med mennesker utsatt for fysisk, psykisk og seksualisert vold i nær 35 år, og jeg har også egne erfaringer med ulike former for vold. Jeg vet derfor noe om hva frykt, fysisk og psykisk vold og grenseoverskridelser kan gjøre med mennesker. Likevel har jeg aldri stått på Utøya eller vært i situasjoner med en pistol rettet mot meg, og jeg har aldri sett mennesker rundt meg bli drept fordi de engasjerte seg politisk. Når noen skriver at et menneske burde fått en kule på Utøya, er det ikke bare en grov formulering. Det kan treffe erfaringer og minner de fleste av oss aldri fullt ut vil forstå. Derfor prøver jeg også å være ydmyk med ordene jeg bruker, fordi jeg vet hva de faktisk kan bety for mennesker som har opplevd ulike former for vold og terror.

Hvor er lederansvaret?

Det er også derfor jeg forventer noe av politiske ledere. Ikke at de skal kunne kontrollere hver eneste person som stemmer på dem eller skriver støtteerklæringer på Facebook. Det ville være både urimelig og umulig. Men jeg forventer at de setter en standard og viser hvor grensene går.

Når mennesker som tydelig identifiserer seg med et parti eller et politisk miljø, går langt over streken, mener jeg lederansvar handler om å si fra. Ikke fordi de juridisk kan holdes ansvarlige for alt andre skriver, men fordi lederskap også handler om hvilke normer man ønsker å bidra til, hvilket språk man aksepterer, og hva man er villig til å korrigere.

Jeg skulle ønske flere politiske ledere og politikere sa tydelig ifra til sine egne støttespillere at «vi kan være rasende uenige uten å true mennesker, trekke barna deres inn i debatten eller bruke 22. juli som et slagvåpen mot politiske motstandere. Vi skal heller ikke spre løgner og konspirasjoner om mennesker bare fordi vi misliker det de står for».

Det gjelder Fremskrittspartiet. Det gjelder Høyre. Det gjelder Arbeiderpartiet. Det gjelder KrF. Det gjelder alle politiske partier.

Jeg har stor respekt for politikere som faktisk korrigerer sin egen side. Det er lett å fordømme motstandernes verste eksempler. Det er langt vanskeligere å si fra når problemet finnes blant mennesker man ellers deler politiske standpunkter med, men det er nettopp da prinsippene våre blir satt på prøve – og det er også da holdninger kan begynne å endres.

Jeg ønsker meg et sterkere vern

Jeg mener også at det bør diskuteres om dagens lovverk gir mennesker et godt nok vern mot alvorlig digital hets og personforfølgelse, og jeg støtter derfor forslaget fra advokat Julie Rasmussen Solli om å ta denne diskusjonen.

Det betyr ikke at jeg ønsker å kriminalisere enhver fornærmelse eller grov kommentar. Det er heller ikke det som er spørsmålet. Et fritt samfunn må tåle skarpe meninger, provokasjoner og utsagn mange av oss misliker.

Spørsmålet er hva som skjer når et menneske igjen og igjen får meldinger om at det burde vært skutt eller drept, når familie og barn trekkes inn, eller når opplysninger om skole, barnehage eller privatliv brukes som en del av hetsen. Selv om én enkelt formulering isolert sett kan befinne seg i et juridisk grenseland, kan summen av gjentatte ytringer og handlinger skape en svært reell frykt.

Jeg vil ikke slå meg til ro med at dette er prisen mennesker må betale for å engasjere seg politisk og delta i den offentlige debatten. Spørsmålet er derfor ikke om all stygg tale skal forbys, men om mennesker i dag har et tilstrekkelig vern mot alvorlig og systematisk digital personforfølgelse og trusler, også i tilfeller der de enkelte handlingene hver for seg kan befinne seg i grenseland. Dersom vernet ikke er godt nok, bør vi være villige til å diskutere endringer.

Ord eksisterer ikke i et vakuum

Det bekymrer meg også hva språket gjør med oss over tid. En stygg kommentar på Facebook fører ikke automatisk til vold, og det ville være altfor enkelt å hevde noe slikt. Men jeg tror språk påvirker grensene våre og hva vi etter hvert begynner å oppfatte som normalt, akseptabelt og mulig.

Når mennesker stadig omtales som forrædere, landsforrædere, fiender eller personer som fortjener vold, skjer det noe med hvordan vi ser på hverandre. Avstanden øker, motstanderen blir mindre menneskelig, og det som tidligere fremsto som utenkelig, kan gradvis begynne å virke litt mindre utenkelig.

Sosiale medier gjør dette sterkere. En kommentar som tidligere kanskje ville blitt sagt rundt et bord og forsvunnet igjen, kan nå leses av tusenvis av mennesker. Andre slutter seg til, noen går enda lenger, og den groveste formuleringen får ofte mest oppmerksomhet. På den måten kan det gradvis oppstå miljøer der forakten nesten blir en form for fellesskap. Det gjør meg urolig, fordi språk ikke eksisterer i et vakuum. Det former også miljøet rundt oss og påvirker grensene for hva vi tillater oss å si om andre mennesker. Dette er en samfunnsutvikling jeg ikke vil være en del av.

Hva slags samfunn ønsker vi?

Til syvende og sist handler dette om mer enn lovparagrafer og partipolitikk. Det handler om hvem vi ønsker å være som samfunn og som medmennesker. Jeg tenker også på hva vi lærer barna våre. Vi lærer dem at de skal vise respekt, at de ikke skal mobbe, og at de skal forstå at det sitter et menneske på den andre siden. Samtidig kan voksne mennesker sitte ved kjøkkenbordet om kvelden og skrive at en politisk motstander burde vært skutt.

Hva er det da vi egentlig lærer dem? Hva skjer når den vi er uenig med, ikke lenger oppfattes som et menneske med familie, venner, sårbarhet og et liv utenfor politikken, men bare som en fiende som fortjener alt det verste vi kan formulere? Et demokrati er avhengig av at mennesker tør å delta. Hvis prisen for å si hva man mener offentlig blir frykt for seg selv, barna sine eller familien sin, vil noen til slutt velge tausheten. Da taper ikke bare den som blir hetset. Da taper vi alle, fordi det offentlige ordskiftet blir fattigere når mennesker skremmes bort fra det.

Så vender jeg tilbake til spørsmålet jeg begynte med: Hvor har du lært å være så stygg med andre? Hva skjedde på veien som gjorde det naturlig å skrive til et annet menneske at han eller hun burde vært drept, eller komme med andre svært grove uttalelser? Ville du sagt de samme ordene dersom personen sto foran deg? Ville du sagt dem dersom barna dine, familien din eller kollegaene dine satt ved siden av og hørte på? Og ville du sett familien til den du hetser i øynene etterpå?

Hvis svaret er nei, synes jeg det er verdt å spørre seg hvorfor ordene plutselig blir akseptable bare fordi det finnes en skjerm mellom dere.

Vi trenger ikke være enige, og jeg håper faktisk aldri vi får et samfunn der vi er det. Et levende demokrati trenger sterke meninger, politisk konflikt, sinne, satire og kritikk. Men demokratiet trenger også en grense, ikke først og fremst mellom høyre og venstre, men mellom politisk kamp og menneskelig forakt.

Den grensen kan ikke bare forsvares av lover og politi. Den må også forsvares av oss selv, av politikere, redaktører, partier, foreldre, kolleger og helt vanlige mennesker som bestemmer seg for at noen ting ganske enkelt ikke skal normaliseres. Demokratiet trenger varme, omsorg og inkludering.

Dersom dagens lovverk ikke gir mennesker et tilstrekkelig vern mot alvorlig digital personforfølgelse, trusler og voldsforherligelse, mener jeg vi må være villige til å diskutere endringer. Ingen skal måtte leve med frykt for seg selv, barna sine eller familien sin som prisen for å delta i den offentlige samtalen.

Jorun Marie Kveldro