Hvem er du og jeg til å dømme?

Saken om Borg Høiby, og kontakten kronprinsesse Mette- Marit har hatt med Jeffrey Epstein skaper tilnærmet lynsjestemning i landet, vi dømmer og kritiserer og et tastetrykk unna ligger kommentarene, bastante og skråsikre.

Skyld, skam og fordommer kastes ut med gråstein. Men midt i støyen er det et ubehagelig spørsmål som nå bør stilles: Hvem er du og jeg til å dømme?

Har du selv kjent rusens grep eller levd med en rusmiddelavhengig tett på kroppen, ja da har du trolig kjent lukten av løgn, håp, fortvilelse og kjærlighet i samme rom! Noen av oss har også erfart at tidligere ektefelle eller nærstående har utsatt et barn for overgrep, eller at vi selv har blitt påført vold og voldtekt i parforhold, eller av andre nærstående personer. De av oss som har erfart dette vet at virkeligheten sjelden er svart–hvit. Den er grå. Den er kaotisk og ambivalent. Den er smertefull og fryktbasert.

Rusmiddelavhengighet er en kompleks lidelse. Den rammer den som bruker – men også barnet, foreldre, partneren, søsken, besteforeldre og andre nærstående personer. Mange pårørende som står på utsiden som «vitner», vil på ett tidspunkt kjenne maktesløsheten rive, erfare svik og manipulering, grenseoverskridende adferd, og utvikle en stille tilpasning til kaoset, et desperat forsøk på kontroll. Ansvar flyter og skyld flyttes. Fornektelse blir en overlevelsesstrategi.

Når navnet Jeffrey Epstein trekkes frem, handler det om uendelige mange ofre for grove overgrep og menneskehandel- mennesker som er blitt påført uendelig lidelser og må bære livslange arr. Når kjente personer som Borg Høiby og offentlige personer som kronprinsesse Mette-Marit, kronprins Haakon, kong Harald og dronning Sonja kommer i medienes søkelys, enten det gjelder sykdom, familieutfordringer, rus, vold eller andre kontroverser, ser vi hvordan menneskelige feil og sårbarhet raskt blir offentlig eiendom. Bak titler og roller er de mennesker med familier, og bærer trolig på frykt, angst, skam og kjærlighet, på lik linje med alle oss andre som har stått i, og står i tilnærmet tilsvarende situasjoner. Det synes ikke å være gjeldende for de som har en tilleggsrolle som offentlig person, når vi sitter bak tastaturet og kommenterer, bastante og skråsikre.

For vi som sitter på utsiden, vi dømmer og kritiserer. Vi dømmer de som blir værende for lenge. Vi dømmer de som går for tidlig. De som tilgir. De som ikke klarer å tilgi. De som sprekker. De som faller. De som skjuler sannheten for å beskytte et omdømme eller en familiesituasjon. Men ingen av oss vet hva som skjer bak lukkede dører i den enkelte familie, ei heller hos kongefamilien. Vi vet ingenting om hvor mange netter som er gått med til tårer, eller hvor mange ganger noen har forsøkt å reise seg.

Som samfunn og enkeltindivider skal vi ikke akseptere noen former for utagerende adferd, overgrep, vold og voldtekt, men det er rettsapparatet som skal dømme, ikke du og jeg. Kronprinsessen har selv uttalt at hun har utvist dårlig dømmekraft, og det er vi enige med henne i. Samtidig har hun vært tydelig på at hun ønsker å fortelle, men at hun ikke makter det nå. Hun trenger tid til å samle seg. Det er ikke vanskelig å forstå, med en alvorlig lungesykdom og en sønn som står i en altoppslukende, invaderende og krevende rettsprosess.

Å kaste mennesker under bussen eller sparke de som ligger nede for full telling er forkastelig. Det krever ikke mye klokskap til å forstå at alt det kongefamilien nå står i, kan oppleves som nærmest umenneskelig.

Tilgivelse betyr ikke å bagatellisere. Aksept betyr ikke å unnskylde overgrep eller vold. Ansvar må plasseres der det hører hjemme. Overgrep, vold og voldtekt skal forfølges med konsekvenser og staff. Rus kan forklare – men aldri frita. Samtidig må vi erkjenne at mennesker er mer enn sine verste handlinger.

Forsoning er en prosess som krever tid og tålmodighet. Den fordrer evnen til å puste med magen når stormen raser, og viljen til å skape rom for ro midt i uroen. Den krever at vi tåler at sannheten kan være sammensatt og smertefull. Å stå i spennet mellom rettferdighet og nåde er ikke enkelt – men det er nødvendig. I møte med sykdom, skandaler, rus og overgrep blir vi minnet om vår egen sårbarhet. Ingen familie er immun. Ingen liv leves uten feil. Omdømme kan falle på én dag. Tillit kan brytes på et øyeblikk. Men heling – det tar tid.

Ytringsfrihet og pressefrihet er grunnpilarer i vårt demokrati. Samtidig følger det et etisk ansvar med makten til å forme fortellinger, også fra alle oss som sitter bak tastaturet. Å fråtse i andres problemer og risikere at liv går tapt er ikke greit. Når en leser overskriftene i media og kommentarfeltene er det åpenbart flere enn kronprinsessen som kan ha stor nytte av en selvransakelse.

Det handler ikke om å slutte å mene noe, men å mene noe med ydmykhet og respekt. For la oss spørre:
Har du, jeg og media hele bildet?
Kjenner vi hele historien?

Hva slags samfunn vil vi være for de som faller, også i møte med kongefamilien, politikere og andre kjente og offentlig personer? Et samfunn som lynsjer og skaper gapestokk eller et samfunn som, uten å frikjenne ulike former for vold og misbruk, våger å møte mennesker med både ansvar og menneskelighet.

Media har et samfunnsansvar. Pressen skal avdekke kritikkverdige forhold og stille makt til ansvar. Men når dekningen blir spekulativ, personfokusert og gjentakende på en måte som forsterker skyld før fakta er fullt belyst, vil den også gjøre skade. Ikke bare på omdømme, men på mennesker – barn, ektefeller og pårørende. Ord skaper virkelighet. Overskrifter kan forsterke fordømmelse lenge før rettssystemet har sagt sitt.

Det utvises ansvarlighet og respekt for menneskers verdighet når organisasjoner inntil videre velger å opprettholde sine avtaler om kongelig beskytterskap, og dermed gir kronprinsessen rom til å samle seg. De fleste av oss vet at selvransakelse tar tid. Det er urimelig å kreve at hun skal stille opp umiddelbart fordi vi som samfunn forventer det. Tiden vil komme hvor hun selv kan fortelle om sine møter med Jeffrey Epstein og hvilke vurderinger hun gjorde i perioden hun hadde kontakt med ham. Først når hun har gitt sin forklaring, kan vi danne oss en reell og mer helhetlig mening. I mellomtiden kan hver og en av oss arbeide med – og erkjenne – at tålmodighet er en dyd.

Legger vi godviljen til, er det fullt mulig å utvise menneskelighet, toleranse og forståelse på veien mot forsoning fremfor fordømmelse – uavhengig av hvilken familie det gjelder, status og rang.

Hilsen leder og samtlige ansatte i ATROP