Hva har vi lært etter 22.juli 2011?

Jeg hadde nettopp kommet hjem fra jobb og sjekket Facebook. Noe av det første jeg leste, var en oppdatering fra en bekjent bosatt i Oslo: «Det rister, det er en bombe».

Jeg kjente det gikk kaldt nedover ryggen. Vedkommende ville aldri skrevet noe slikt uten at det var alvor.

Jeg logget av og slo på TV-en. Synet som møtte meg den kvelden – og videre utover natten – kommer jeg aldri til å glemme. Grusomme scener utspilte seg foran øynene våre.

Nå har det gått 15 år, men hatet, holdningene og menneskesynet som lå bak terroren, lever fortsatt videre i samfunnet.

Hva skjedde med oss etter rosetoget, da de aller fleste av oss stilte oss bak ordene: «Aldri mer 22. juli»?

At noen i dag tillater seg å umenneskeliggjøre folkegrupper og fremstille mennesker som mindre verdt eller som en trussel det er greit å hate, krenke eller skade, er totalt uakseptabelt og må fordømmes på det sterkeste. Det skal ikke være plass til rasisme, hat og terrorisering i vårt vakre land, Norge.

Vi kjenner mange familier, barn og voksne som lever – eller har levd – med vold, krenkelser og terrorisering i hverdagen. I sine egne hjem. Der de egentlig skulle vært trygge.

Hat, forakt og terrorisering har uendelig mange uttrykksformer.

For oss i ATROP handler «aldri mer» om å forebygge at vi som storsamfunn og samfunnsborgere ikke legger til rette for utvikling av nye terrorister. Det handler om å stå opp mot holdninger og menneskesyn som trykker mennesker ned, isolerer og skaper frykt.

I vedtektene til ATROP står det at vi «skal bidra til å synliggjøre forhold i samfunnet som opprettholder og skjuler stigmatiserende holdninger, og som truer eksistensielle verdigrunnlag overfor målgruppene».

Menneskerettigheter er grunnleggende rettigheter vi alle har – uavhengig av kjønn, alder, religion, legning, kultur, politisk oppfatning, erfaringsbakgrunn, sosial status, nasjonalitet eller hvor i verden vi bor.

Grobunn for verdsettelse, inkludering og trygg tilhørighet etableres i hjemmet, på skolen og i det sosiale rommet.

Det Gaute Børstad Skjervø, Simen Velle og alle andre som utsettes for dehumanisering, trusler, vold og terror i hverdagen opplever, er ondskap som er totalt uakseptabel. Ingen skal måtte stå alene når vi ser mennesker bli utsatt for hat, trusler og umenneskeliggjøring. Det er ikke ytringsfrihet når ord og handlinger brukes til å spre ondskap og frykt. Det er et angrep på menneskeverdet, demokratiet og tryggheten i samfunnet og livene våre.

Natten etter 22. juli tvitret Helle Gannestad:
«Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise.»

Ordene spredte seg raskt i sosiale medier og ble en viktig del av sorgarbeidet og fellesskapet vi alle sto i. Nå er det all grunn til å minne hverandre på klokskapen i det Helle skrev for 15 år siden.

Jeg glemmer aldri 22. juli 2011 og jeg glemmer aldri familier som har levd med og lever med ulike former for vold og terror i hverdagen. Jeg tenker ofte på de pårørende, de overlevende og alle som lever med varige skader – synlige og usynlige.

De fortjener omsorg, støtte og kjærlighet fra oss alle.

Jorun Marie K