En stor takk til stortingspolitikere fra Agderbenken

En stor takk til Amalie Gunnufsen(H) og Alf Erik Andersen (FrP), som medio juni 2026 utfordret statsråden om ATROPs situasjon etter at vi henvendte oss til flere politiske miljøer, blant annet Agderbenken, i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

ATROP registrerer at statsråden ikke ønsket å kommentere vår konkrete situasjon. Han kommenterte heller ikke at det i revidert nasjonalbudsjett ble funnet rom for å tildele midler til en rekke navngitte organisasjoner, samtidig som ATROP falt utenfor.

Vi har også registrert at flere politikere på venstresiden, som vi hadde håpet og forventet støtte fra, har forholdt seg tause gjennom denne prosessen. For ATROP sitter vi igjen med en sterk opplevelse av to ord: avvisning og svik.

Kjernen i saken blir etter vår vurdering i svært liten grad besvart av statsråden:

Hva skjer når etablerte regionale tilbud med dokumenterte resultater systematisk faller utenfor statlige prioriteringer?

Vi stiller oss undrende til at statsråden i sitt svar trekker frem hvem som har ansvaret for lovpålagte helse- og omsorgstjenester. Som bruker- og pårørendeorganisasjon er ATROP fullt innforstått med at kommunene og spesialisthelsetjenesten har det lovpålagte ansvaret for nødvendige helse- og omsorgstjenester. Vi har aldri hevdet noe annet.

ATROP har heller aldri ment at statlige tilskudd til ideelle organisasjoner skal erstatte det offentliges ansvar. Vår rolle er nettopp å være et supplement – et lavterskel støtte- og ettervernstilbud som fyller mellomrommene og tomrommene mellom de offentlige tjenestene. Mange mennesker benytter våre tilbud nettopp fordi terskelen inn til det ordinære hjelpeapparatet kan være svært høy, og fordi de hos ATROP møter mennesker som selv har erfaringer med mye av det de står i.

Når statsråden viser til at det offentlige har ansvaret uavhengig av om ideelle tilbud finnes, svarer han derfor ikke på det sentrale spørsmålet:

Har det offentlige faktisk kapasitet til å overta den aktiviteten, tilgjengeligheten og støtten ATROP som ett lavterskeltilbud i dag bidrar med, dersom tilbudet må avvikles?

Statsråden svarer heller ikke på hvorfor offentlige tjenester selv henviser brukere og pårørende til ATROP eller hvilke tanker han har om hvorfor brukerene selv oppsøker ATROP. Dette er viktige spørsmål. Hva er bakgrunnen for disse henvisningene og den direkte kontakten? Handler det om mangel på kapasitet, tilgjengelighet, ressurser eller kompetanse – eller om at ATROP tilbyr noe det offentlige hjelpeapparatet ikke dekker på samme måte?

Selve prioriteringskriteriene må også diskuteres. Når regelverket legger opp til at landsdekkende organisasjoner skal prioriteres, får organisasjonens geografiske struktur i seg selv stor betydning. En regional organisasjon med høy aktivitet, stor etterspørsel, lang erfaring og omfattende samarbeid med offentlige instanser kan dermed komme dårligere ut enn en landsdekkende aktør.

Det mener vi reiser et helt legitimt spørsmål om likebehandling og rettferdig fordeling av offentlige midler.

Vi har forståelse for at tilskuddsordningene er betydelig oversøkt, og at Helsedirektoratet må foreta prioriteringer. Men oversøking forklarer ikke hvorfor regionale tilbud over flere år skal få en svakere posisjon i konkurransen, særlig når Helse- og omsorgsdepartementet selv beskriver prioriteringen av landsdekkende organisasjoner som en bevisst innretning. Det svarer heller ikke på hvordan staten vurderer konsekvensene dersom etablerte og velfungerende tilbud forsvinner som følge av måten ordningene er utformet på.

For ATROP handler dette derfor om langt mer enn én enkelt tilskuddssøknad. Det handler om hvilken plass regionale ideelle aktører skal ha i fremtidens helse-, rus- , vold og ettervernsarbeid – og om staten faktisk verdsetter den innsatsen som hver dag gjøres tett på mennesker i lokalsamfunnene.

Tre spørsmål står fortsatt ubesvart

1. Mener regjeringen virkelig at regionale ideelle organisasjoner skal ha dårligere tilgang til statlige tilskuddsordninger enn landsdekkende organisasjoner?
2. Hvordan vurderer regjeringen de samfunnsmessige og menneskelige konsekvensene når etablerte tilbud med dokumentert aktivitet og stor etterspørsel står i fare for å forsvinne?
3. Har kommunene og helseforetakene faktisk kapasitet og ressurser til å overta den støtten, aktiviteten og tilgjengeligheten som i dag gis dersom organisasjoner som ATROP må avvikle sine tilbud?

Statsråden vet at ATROP mottar anslagsvis 10 000–11 000 henvendelser i året. På bakgrunn av våre erfaringer har vi vanskelig for å se hvordan det offentlige uten videre skal kunne absorbere dette behovet.

Vi møter mennesker som ikke finner veien inn i eksisterende tjenester, mennesker som venter på hjelp, og mennesker som opplever å få avslag – blant annet fordi de vurderes til ikke å være «syke nok» til å få den hjelpen de søker.

Det er nettopp i dette rommet lavterskeltilbud som ATROP har sin betydning.

Vi merker oss positivt at Stortinget har besluttet at alle søkbare tilskuddsordninger skal gjennomgås frem mot statsbudsjettet for 2028. Men for ATROP Støtte & Ettervernssenter, som nå står i en akutt økonomisk situasjon, uten statlig midler er 2028 for sent.

Og dersom et etablert tilbud først forsvinner, er det ikke nødvendigvis mulig å bygge det opp igjen.

ATROP ber derfor regjeringen om ikke bare å vurdere regelverket på lang sikt, men også å se på konsekvensene her og nå – for etablerte regionale tilbud og, aller viktigst, for menneskene som hver dag bruker tilbudene våre.

Spørsmålet er ikke hvem som formelt har ansvaret – det vet vi alle. Spørsmålet er hvem som faktisk er der når mennesker trenger støtte og hjelp på veien mot tilfriskning.

Det er ett paradoks når HOD samtidig skriver i avslagsbrev til ATROP at departementet annerkjenner det viktige arbeidet ATROP gjør for sårbare målgrupper. 

Vi utfordrer derfor statsråden til å besøke ATROP, møte menneskene som bruker tilbudet vårt, lytte til historiene deres og se hvordan vi arbeider i praksis.

Eller skal vi forstå den manglende interessen slik at en regional bruker- og pårørendeorganisasjon som ATROP – og menneskene vi møter hver eneste dag – ikke anses som verdige et besøk?

https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qnid=125550