De usynlig og sårbare barna

Den brysomme «nabokjerringa» fulgte med og meldte fra om stort og smått i «by og bygd - i nærmiljøet.

De «usynlig» og sårbare barna

Vi er bekymret for mange av de «usynlig» og sårbare barna som de siste ukene har måtte tåle å leve i isolasjon hjemme. Barn som er utrygge og redde, og blir påført eller er vitne til rusmisbruk, vold og overgrep eller annen omsorgssvikt fra/på en av sine nærmeste. For mange barn er barnehagelæreren i barnehagen eller læreren på skolen den eneste trygge, støtende og forutsigbare personen på jorden, men han/hun har det vært begrenset kontakt med i flere uker nå.

-Hvem ser og tar vare på disse barna som vi vet er der? Vi vet at volden og konfliktene i nære relasjoner har fått en oppblomstring nå, og at mange barn og familie-medlemmer er usikre og redde. – Vi vet, for vi snakker med mange brukere som har levd og lever i disse familiene.

Barne- og familieminister, Kjell Ingolf Ropstad gikk med tydelig stemme ut i media, rett før påske, og mente at barnehagelærere og lærere nå må reise jevnlig på besøk til utsatte barn som ikke kan være i barnehagen eller på skolen. Dette har vekt reaksjoner i enkelte fagmiljø, bl. annet utdanningsforbundet, som er av den oppfatning at det er barnevernets ansvar å drive «oppsøkende» virksomhet.

ATROP støtter barne- og familieministerens synspunkter og holdning på hva som nå kan, og bør gjøres for å beskytte og ta vare på de mest sårbare og «usynlige» barna. Fagmiljøene, deriblant barnehagelærere og lærere, mener også vi, må legge til rette for å ta i bruk alle mulige virkemidler for at sårbare og utsatte barn og unge blir sett, og ivaretatt under denne pandemien. -En pandemi som trolig vil vare i flere måneder.

Tiden er ikke inne for å drive fag - og profesjonskamper nå, men tiden er inne for å legge til rette for en nasjonal dugnad hvor alle gode krefter bidrar til å sikre at risikoutsatte barn som ikke kan komme tilbake når barnehager og skoler gjenåpner, blir møtt med forutsigbarhet av trygge og stabile voksne. I så henseende har lærergruppene er viktig og unik rolle under denne pandemien.

Den brysomme «nabokjerringa»

Den brysomme «nabokjerringa» fulgte med og meldte fra om stort og smått i «by og bygd - i nærmiljøet. Hadde nabokjerringa mistanke om at barn ble utsatt for mishandling eller alvorlig omsorgssvikt eller hvis mennesker i nærmiljøet havnet i en situasjon de selv ikke kunne håndtere meldte hun fra. Vi oppfordrer alle våre bruker og medborgere til å tre på seg «rollen» og være den brysomme «nabokjerringa».

Det kan vi gjøre ved å ringe regelmessig på døren eller ta en telefon til naboen, familie, venner eller andre vi er bekymret for. Å bry seg kan gi barn en tryggere barndom. Å bry seg kan gi undertrykte og mishandlede kvinner verdigheten tilbake. Og bry seg kan redde liv. 

Pandemien truer pasient- og rettsikkerheten

Det er vel ingen tvil om at pandemien nå truer pasient - og rettsikkerheten til rus - og psykiatripasienter, men også for risikoutsatte og sårbare barn.

Vi hører nå via brukerne at flere har fått beskjed om at behandlingstilbudet deres er satt på «vent» på ubestemt tid. Noen har også fått avsluttet sin behandling tidligere en forventet, og flere lavterskeltilbud har måtte stenge. -Tilbake står de uten sikkerhetsnett. Det er grunn til å frykte at for tidlig utskriving nå øker risikoen for tilbakefall til rus, samt øker faren for overdoser, når mange rehabilitering, ettervern - og lavterskeltilbud nå har stoppet opp.

Personer med rusproblemer er ekstra sårbare, og er i risikogruppen for koronasmitte, da de generelt har dårlig helse. Vi er i likhet med flere andre organisasjoner bekymret for smittespredning blant rusavhengige. Aktive rusavhengige vil ha store utfordringer med å ivareta sosial distanse og hygiene tiltak på jakt etter penger, mat og rus.

Mange pårørende går nå en svært usikker periode i møte, og står i fare for selv å utvikle store psykiske og fysiske helse-utfordringer. Vi frykter store psykososiale og helsemessige konsekvenser underveis, og i etterkant av denne pandemien.

Sosial distanse trigger mange grunnleggende behov vi mennesker er naturlig avhengige av. Det trigger overlevelsesinnsiktet og det gir næring til menneskers «mørke» sider i hjemmene (vold, overgrep og økt rusmiddelbruk). Opplevelsen av isolasjon og ensomhet blir sterkere og kan sette seg «fast» i kropp og sjel, og helseangsten og frykten blir «altoppslukende».

Kompetanse

Kompetanse på likepersonsarbeid, sosialfaglig oppfølging, selvmordsforebygging og traumebevist omsorg kommer fremover til å bli viktigere enn noen gang. Helsevesenet vil ikke være i stand til å håndtere de nåværende og kommende utfordringene alene uten bistand, hjelp og støtte fra frivillige og ideelle organisasjoner. Pandemien vil lage dype sår i mange menneskers liv, og de som trolig kjenner det mest på kroppen pr nå, er alle de gruppene som strevde før pandemien brøt ut, og nå i stor grad står uten sikkerhetsnett.

Telefon- og SMS kontakt, og Skypemøter med brukere og pasienter er et godt alternativ for psykososial støtte, men vi er bekymret for at det de nærmeste uken vil være behov for betraktelig mer hjelp og støtte.

Som representant for frivilligheten ser ATROP ett behov for at vi felleskap må legge mer til rette for utadrettet virksomhet på veien inn i, og ut av denne pandemien. Treffmøter ute i det fri, og «den gode samtalen» som verktøy kan være av stor betydning for brukere som sliter «der ute», og her må alle gode krefter bidra. Ettervern -og lavterskeltilbudene for de mest sårbare bruker – og pasient gruppene må gjenopptas så snart det er mulig, og selvfølgelig innenfor de til enhver tid gjeldende smittevernstiltak.

Kristiansand kommune har i så måte gjort en god jobb så langt med tanke på koordinering, samarbeid og informasjonsflyt etter at Norge ble «nedstengt». Kommune og frivilligheten har i fellesskap bidratt til å tette kritiske hull som har oppstått. Bl. annet har vi muliggjort utdeling av matkasser til de mest sårbare rusavhengige, bostedsløse og «fattige» innbyggerne i kommunen.